Tina Melfjord

Januar

Nytt år, hyttetur, jeg lærte meg å drikke vin, og mitt første verv. Siden har det ballet på seg.

Februar

Brussel med linjeforeninga. Det var veldig spesielt å se det vi studerer om, EU-bobla med alle sine bygg med selve Brussel by som er en gammel og noen steder sliten by. Det var mange kontraster. 

Mars

Jentehelg med lillesøster, moro med EUREKA

April

Temafest med EUREKA, påske på hytta med familien og så begynte eksamenslesinga.

Mai

17. mai, eksamener og litt fest innimellom.

Juni

Konfirmasjon, sommerferie og jobb.

Juli

Hellas med mamma og pappa. Og den dagen, den ingen glemmer.

August

Skolestart, fadderuker, seminar og masse moro

September

Feiret mine 22 år og var en hel uke i verdens fineste by med en kjempefin gjeng.

Oktober

Ble valgt inn i nytt verv, masse jobb og masse moro

November

Skolearbeid, eksamenslesing, en liten tur hjem og julebord

Desember

Eksamener og julekos.

Det er noe helt eget med ferie når man kan slappe av, lese bøker og bare nyte det å være hjemme. De siste dagene har jeg lest One day og første bok i en bokserie som heter the Hunger games, begge to ble slukt på en dag, så det sier litt om hvor bra de er! Resten av kvelden skal jeg bruke på å kose meg med nok en bok.

...skriver man notater overalt. Faget er Storbritannia i Europa. Sånn forresten.

Attlee, Churchill, Eden, MacMillan, han jeg ikke trenger å huske, Wilson, Heath, Wilson, Thatcher, Major, Blair og Brown. Sjekker boka... Bare èn glemt, Callaghan, etter Wilsons andre term og før Thatcher. Og nåværende Cameron såklart. 

Eksamen i morgen. Prøver å lære meg pensum.

Attlee - satt etter andre verdenskrig, regjeringen hans dannet den britiske velferdsstaten. Ikke så veldig kontroversiell.

Churchill - The man. En av de mest populære statslederne i UK de siste hundre år eller så. Kanskje noensinne?Hans første periode var under andre verdenskrig. Fokuserte mye på innenrikspolitikk på femtitallet. Trakk seg i 1955 pga dårlig helse. Snill fyr, virker det som. Jovial.

Eden - Dumme mannen. Startet bra innenfor utenrikspolitikk før han ble statsminister. Ydmyket seg selv og UK i 1956 med Suez-skandalen. Trakk seg året etter, sa det var pga "dårlig helse".

Macmillan - Redningsmannen! Fikk Suez-skandalen til å se ut som en liten prikk på det britiske politiske kartet. Sparket seks ministere. Aner ikke hva det var om. Leverte første EEC søknad, De Gaulle says non. Mange grunner til UKs endring ang. europeisk samarbeid.

Mannen jeg ikke trenger å huske - Satt bare i et år. Vet ikke helt hva han gjorde egentlig. 

Wilson - Leverte UKs andre EEC (EU) søknad på 60-tallet. De Gaulle says non. Ville ha unity before principle. 

Heath - Mannen som fikk UK inn i EU i 1973. Folkeavstemning i 75, 63% ja. Flinke mannen. Hva annet gjorde han da... Sa fine ord til det som nå er EU om at UK skulle samarbeide og være flinke og sånt. Hah.

Wilson - Tilbake igjen da gitt. Drev med det samme som sist. Kanskje litt bitter på Heath? Europeisk samarbeid og sånt. 

Callaghan - Mistet vote of confidence in Parliament. Var ikke så veldig kontroversiell han heller. Hadde kjørt den britiske økonomien på skakke.

Thatcher - The iron lady. Kontroversiell som få, ikke positiv til EU og la egentlig ikke skjul på det heller. Privatiserte mye. Ville redde økonomien. Satt fra 1979-90. Sa ja til SEA i 1985, men ville ikke ha EMU og synes en politisk union var noe tull. Mistet vote of confidence til slutt hun også.

Major - Måtte rydde opp etter Thatcher. Husker ikke helt hva han drev med. Sa ja til Maastricht treaty. opt-out på EMU. Ville ha bedre EU-samarbeid men passet godt på suvereniteten.

Blair - Fascinerende menneske. Landslide victory. Satt fra 1997-07. Endret mye i UK. Glad i EU. Sa ja til Amsterdam-traktat sa "kanskje i fremtiden" til euro. Sa ja til Nice også. UK ikke godkjent økonomisk for euro i 2003. Blair sier jaggu ja til the "consitutional treaty" også, i 2004. Sa ja til Lisboa, men den ble signert av Brown. Privatisering i enda større grad enn det Thatcher gjorde. Kritisert for å være USAs tøffel. Invaderingen av Irak ble for mye, vant ikke gjenvalget. 

Brown - Kom under nedgangen og starten på finanskrisen. Mye kritikk for handlingen av dette. Mye som skjer nå, skolepenger ved universitet f.eks. Ikke noe særlig fan av EU, liker ikke å dukke opp på møter i tide engang. Signerte Lisboa-trakteten i 2007, som han kom for sent til. Flink.

UK var med på valutakurs samarbeid mellom 90-93, så hoppet de av. 

Hva annet må jeg kunne da.. Sjekker pensum..

Påvirkningen EU har hatt på UK. 
Øh. Nei altså. UK er jo ikke verdens største fan av unionen da. Har opt outs fra asyl, visa og.. og..æsj. et til område. euro såklart! De vil ikke ha den felles valutaen. Vil ikke være med på Schengen pga de syns de er i en særstilling når det kommer til asylpolitikk pga geografien deres og Commonwealth. Three circles og sånt. Som er.. USA, Commonwealth og EU? kanskje? Må sjekke. Woh. husket rett.

Euroskeptisisme.
Ikke bare valutaen altså, men hele samarbeidet. Kan skrive side opp og ned med det. Heath, Thatcher, Blair og Brown kan være lure å sammenligne. Særlig Blair.

Hvor særegen er UK?
Veldig. Litt sånn som Norge synes jeg. Har basert mye politikk og ideologi på det å fremstå som "annerledes." Må snakke om krigene, UKs status etter WW2, den lange veien mot EEC (EU), konservativisme. 

Multi-level governance.
Auda. Tror jeg må lese mer om devolution slik at jeg faktisk kan forklare hva det er. Overføring av makt fra sentrum til de britiske områdene (Wales, Scotland, N-Irland) og sånt. Hvor europeisk er UK?

The nature of British Euroscepticism
Tja. Si det du. De sa nei da de først ble "invitert" til å være med i Den europeiske kull- og stålunionen. Siden da har de vært skeptiske. Frankrike skeptiske til UK igjen. For "snille" mot Tyskland, tøffelforhold med the US. 

"Knowing something about David Cameron and the current government"
Jeg vet at media kaller han for condomhead fordi han er så smooth. Ikke glad i EU. Hva annet driver han med da? Må lese noen artkler.

Thatcher - Flink europeer eller nasjonalist?
Den dama der ass. Tror jeg må lese litt mer om henne. Sa mye rart og lite postivt om det europeiske samarbeidet. Major som overtok etter hennes fortsatte i samme løypa, EU utsatte Amsterdam-traktaten i vente på Blair som var mer glad i EU. Tror det sier sitt.

Fremtiden
Det er ikke godt å si altså. UK blir ikke mer positive sånn som EU driver nå, og ikke med euroskeptisk flertall både blant befolkning og regjering. Så skal det sies at store deler av folket ikke vet at Ministerrådet eksisterer engang.

Konklusjon - Må kunne mer om devolution og government structrue. Samt hva i all verden Brown gjorde. Og hva Cameron driver med, hva mener han? Ja eller nei til EU, governance og privatisering? Noe mer?

Som student ved program for europastudier ved NTNU, faller det seg sånn at jeg er i overkant opptatt av EU. Det er alt fra EUs forhold til resten av verden, Norges forhold til EØS, Storbritannias forhold til Europa og så videre. Vi snakker EU-avstemminger, politiske debatter, foredrag i Brussel, og en hel masse annet. EU og sånt, som jeg sier til de som spør hva Europastudier er. EU med en dæsj av statsvitenskap og språk. Engelsk for min del. Da jeg startet på studiet i fjor høst fikk jeg høre at de fleste blir mer positive til EU  løpet av studiet. Fra å være litt likegyldig i forhold til Norges stilling til unionen, har jeg nådd det punktet hvor jeg vil binde meg fast i et tre for å hindre medlemsskap. Det gjør sikker store deler av Norge også, nå som EU går... Ja, de går en annen vei enn det eliten så for seg for femti år siden, tenker jeg vi sier. 

Akkurat nå leser jeg om Storbritannias forhold til EU. Og den greia er jo egentlig litt morsom. De har aldri hatt flertall for å være med i den europeiske union, men jommen ta er de med likevel. Og det er ikke alt av befolkning så veldig glade for. Noe som kommer frem i alt av media når det er snakk om EUs "feil og mangler". En av notatene jeg leste i dag var om tiden etter andre verdenskrig når de hadde fredsmøter i Paris for å finne ut hvordan Europa skulle bevare freden. Det Storbritannia mente om Tyskland var som følger: "German Aggression seen as a temporary blip". Jeg er helt sikker på at Hitler våknet en morgen og var kjempegretten og derfor ville overta hele sjappa. Wops lissom, verdenskrig, det var virkelig ikke med meningen. 

Eksamenstid ass. 

Du tenker at du har fått nok, at nå har du sett det som er å se av byen. Men så kommer man over en video som denne, og savnet er der igjen. Det er bare ett sted i verden som gir meg den følelsen. Det er den fine byen. Den store, kaotiske og helt nydelige byen med alle drømmer, muligheter og steder, i en og samme by. Jeg vet ikke hva det er, jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg blir aldri helt ferdig med byen min, jeg får liksom ikke nok.

Men så går jeg over den vesle brua og inn i dukkehuset med alt for lave tak og små rom som ser ut som koselige huler. Og tenker på alle de fine menneskene som bor i den vesle byen, og alt det fine jeg har opplevd her, hvor mye jeg har vokst. Så var det kanskje ikke så ille å flytte fra den store byen likevel.

Husker du den gangen? Den gangen da? Jeg gjør ikke det lengre. Jeg husker det som er nå. Jeg tenker på det som skjer etterpå. Jeg tenker på det som kommer snart. Ikke vet jeg hva det er, men det er fint å tenke på likevel. Av og til skulle jeg gjorde ting annerledes da. Ikke fordi jeg ønsker en annen historie om oss, men fordi kanskje min historie, den jeg har blitt, ville vært annerledes.

Bare litt. For jeg liker jo den jeg er, den jeg har blitt. Eller..?

Jeg lurer på hvordan farfar var. Var han en sånn farfar som tok barnebarna med på fisketur, eller en sånn som foretrakk å få røyke sigaren sin i fred? Var han en farfar med lommene full av de rareste ting, med garasjen full av spennende duppeditter? Så han litt ut som pappa? Hadde han bart? Ville jeg hatt et nærmere forhold til min farmor hvis jeg hadde vokst opp med en farfar og? Ikke vet jeg. Men hver julaften drar jeg, lillesøster og pappa for å tenne lys på grava. Der, blant alle gravene, blant alle tente lys, ligger farfar. Det er litt rart å savne noe jeg aldri egentlig har hatt. Men det er litt rart at jeg ikke har gjort det før. For det hadde nok vært ganske fint å kunne vokst opp med en farfar.

Jeg lurer litt på hvordan farfars latter var, i grunn.

Farfar sitt fang det e godt å ha,
for farfar har vore her før
Og med heile sitt liv ligg en framom deg
Og spør du, ja bessfar han vise veg
Ja ein farfar i livet sku alle ha
Ja ein farfar i livet sku alle ha
- Odd Nordstoga

Det var så fint å kunne dra et annet sted, bare for en liten stund. En time, en dag, en liten uke. Ferie fra livet for å kunne besøke det gamle. Det er rart hvordan en by som aldri sover og som stadig forandrer seg, likevel er den samme fremdeles. Om jeg hadde visst da hvordan livet mitt er nå, hadde jeg kommet til å angret på at jeg ikke valgte det med det samme, eller ville jeg valgt noe annet? Jeg var så sikker på hvor jeg kom til å ende opp, hvordan livet mitt kom til å bli. Så skjer noe, man får en tanke, en idè man ikke hadde før. Så er alt annerledes plutselig.  Enda rarere er det å tenke på at nå vet jeg ikke når jeg skal tilbake, det er nok nå, på tide å komme seg videre.

Foto: Privat
Big Ben, Supreme Court, St. James's Park, Shrek the Musical, London Eye, Richmond Park.

 Kanskje er det fordi det regner. Kanskje fordi det er mandag. Kanskje er det fordi noen dager er mer tankefulle. Og nå kommer høsten. I en travel hverdag er det rart hvordan jeg likevel finner roen. Du vet, den roen til å tenke, til å huske like mye som å glemme. Det er så rart. Det er så mye som forandrer seg fra år til år.

For fem år siden talte jeg ned dager til begravelsen til et kjært familiemedlem, og prøvde å få grep rundt den følelsen jeg aldri hadde følt så kraftig før; sorg. For fire år siden gikk jeg siste året på videregående og hadde fått meg min første ordentlige kjæreste. Det var en følelse jeg ikke var klar for. For tre år siden flyttet jeg hjemmefra for første gang. Jeg flyttet sammen med den jeg trodde var min kjærlighet, og følte meg ordentlig ensom for første gang. For to år siden tok jeg motet til meg og flyttet til England med den jeg fremdeles trodde var min kjærlighet. Jeg vokste mye, lærte meg følelsen av å ta tak i mitt eget liv, og kjærligheten tok slutt. For ett år siden startet jeg på nytt igjen. Endelig kom den følelsen av at jeg hadde gått av på rett stasjon. Dette skulle bli mitt liv, mitt sted, mitt hjem borte fra hjemmet.

Det er det fremdeles. Jeg har ikke hoppet på toget igjen, jeg sitter fremdeles i mitt hjem borte fra hjemmet og kjenner på følelsen av å bli voksen, og den «jeg-et» jeg skal bli en dag kommer sakte men sikkert frem og ut i livet. Det er rart hvor mye man lærer av det som var før.

Det er jo ganske fint med høst i år, sånn i grunn.

2006

2007

2008

2009

2010

2011

For et år siden fikk jeg en blank side, en ny start. Ny by, ny skole, nye mennesker, et liv med nye muligheter. Har jeg brukt sjansen min, har jeg fylt det blanke arket med fine minner, gode ord som jeg kan være stolt over? Jeg vet ikke. Noen dager syns jeg det, andre ikke. I dag vet jeg ikke. Å flytte til et nytt sted gir meg kanskje en ny start, men jeg er fremdeles meg. Jeg tenker fremdeles mine tanker, og sier de ord jeg alltid har sagt. Jeg tar fremdeles mine egne valg. Noen ting har endret seg, men det er de små, ubevisste forandringene som hører til det å bli voksen. Jeg er fremdeles meg.

Burde jeg så velge et nytt sted, et nytt liv igjen hvis jeg ikke har brukt denne sjansen godt nok? Skal jeg løpe, dra fra alt bare fordi livet er uforutsigbart? Det vet jeg heller ikke. Vi kan planlegge og håpe, vi kan tro på våre drømmer om hvordan livene våre kommer til å bli, men vi vet aldri. Hvert valg vi tar forandrer den veien vi går på. Hvert menneske vi møter, hvert ord vi sier har konsekvenser, de forandrer livet litt etter litt uten at vi helt velger det selv. Det er bare slik det er. Kanskje det er det som er skjebnen? Er skjebnen resultatet av alle de ubevisste valgene vi tar i livet?

Vil det da si at om vi velger eplejuice foran saft, en avtale istedenfor en annen, så har vi valgt vår skjebne? Vil det da si at min fremtid satt i sten, eller er den fremdeles skrevet i sand? Ikke vet jeg. Jeg vet bare at min nåtid er et resultat av min fortid og de valg jeg tok da. De menneskene jeg har møtt siden da er et resultat av at jeg gikk fra et annet valg. Var det rett, var det galt? Ingen av delene. Selv om man ikke kan gå tilbake til det som var før, så betyr det ikke at fortiden ikke er der. Minnene, menneskene og erfaringene er fremdeles der. Og de er med på å avgjøre neste valg, neste vei i livet. De hjelper meg med å fylle den neste siden med valg jeg kan være stolt over.

Så hvilken vei skal jeg gå nå?